Blogstafett: Pinner på rekke mellom glitrende stein.

Ps: This post is a contribution to a “blog relay” ahead of the Arts Council Norway’s 2011 conference and therefore written in Norwegian. I wrote about an example of artistic (re)use of ethnographic collections and will write more in my next post.

På en tur i Kvadraturen her om dagen var jeg plutselig midt i granskogen. Nei, ingen Wunderbaumhallusinasjon, men virkelige, dryssende, luktende grantrær så tett at jeg måtte bøye av grener for å komme videre -og nærmere. For der, innimellom trær og monumentale steinsøyler, en ugle på en stubbe med en geishalignende skygge bak seg og, i en av flere utstillingsmontre, pinner på rekke mellom glitrende stein og en bordklokke i sølv.

I "Formløshetens Wunderkammer", 11.11.11

Her tror jeg det kan passe å bukke, neie og takke så mye for pinnen i denne bloggstafetten i forkant av Kulturrådets årskonferanse. Det har vært mye inspirerende lesning så langt og all honnør til Hege Huseby for et sprekt initiativ.

Skogturen i Oslo sentrum har nok mange gjenkjent som Kirstine Roepstorffs utstilling ”Formløshetens Wunderkammer” i Museet for samtidskunst (23.okt 2011-19.feb 2012). Inspirert eller provosert av opplysningstidens kuriositetskabinetter kombinerer Roepstorff her egne kunstverk og eiendeler med lånte gjenstander fra naturhistoriske og kulturhistoriske museer. En brudekrone fra Kunstindustrimuseet blant steiner fra Geologisk museum og appelsinskiver som kunstneren har tørket selv. Ingen etiketter, men hvis man finleser oversiktskartet kan man finne at ”pinnene” jeg så er australske tryllemidler utlånt fra Kulturhistorisk museums (KHM) etnografiske samling. Gjenstandene kan i følge utstillingens kurator ses som fragmenter av et privat univers som alle kan forholde seg til på et personlig plan. Og hele utstillingen blir en enorm collage av dekontekstualiserte og rekontekstualiserte objekter som kan tolkes som kritikk av hierarkiseringen i det eurosentriske kunsthistorieperspektiv.

Som antropolog kunne jeg reagere på mangelen av kontekst og bekymre meg for hva de ulike opphavssamfunnene ville ha syntes om å stille ut kulturarven deres slik. Men på en annen side, i kunstmuseer er jo nesten alt lov og opp gjennom tidene har mye vært lov i etnografiske utstillinger også. Og som museumsarbeider som ivrer etter å få nytt liv i gamle samlinger fryder det meg at en kunstner i det hele tatt har funnet frem til KHMs etnografiske samling. Det er først nå at denne samlingen har kommet på nett, dokumentasjonen er fortsatt mangelfull, det er det lite rom for deltakelse og nettpubliseringen har ikke akkurat tatt publikum med storm ennå.

Nå er det sannsynligvis ikke Roepstroffs misjon å skape blest om samlingene hun lånte gjenstander fra og hvis publikum fester seg ved disse i denne utstillingen så er det nok heller med tanker om hvor lite relevante, eurosentriske og politisk problematiske slike gamle etnografiske samlinger kan synes å være. Dette er en utfordring for etnografiske museer, men de har et ansvar i forhold til opphavssamfunnene og det positive er jo at det er mye rom for forbedring. I rettferdighetens navn er det også noe KHM har prøvd å gjøre noe med –blant annet gjennom utstillingsprosjektet ”Verdien av X” med samtidskunstneren Filipe Tohi fra Tonga. Som så mange andre i glokaliseringens tidsalder søker Tohi i sine kulturhistoriske røtter og bruker gamle polynesiske knutemønstre som inspirasjon for sine skulpturer. Gjennom samarbeid med KHMs Oseania-ansvarlig Arne Perminow fikk Tohi studere polynesiasamlingen og stille ut egne verk side om side med utvalgte etnografiske gjenstander. Nå ble ikke potensialet for publikumsaktiviteter fullt utnyttet her, men flere prosjekter med kunstnere med personlige bånd til gjenstandene og aktiv involvering av museumspublikum kan nok også gjøre samlinger som denne mer “nyttige” i min forstand: relevante, interessante og brukt.

Jeg takker for meg og vil blant annet følge videre med på kunsteres og etnografers bruk av Weltkulturen Labor som Hanne Cecilie Gulstad skrev om i forrige innlegg og venter spent på hva Hanne S. Ø. Butvillo vil dele med oss i det neste. Ses på Lillehammer!

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett – lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, “Kunstnerisk bruk av arkivmateriale” er skrevet av Hanne Cecilie Gulstad, student, Moderne kultur og kulturformidling, Københavns Universitet, neste innlegg “Industridesign -i grenseland mellom arkiv, kunst og museum”  er skrevet av Hanne S. Ø. Butvillo ved Berger Museum.

Advertisements

About olaugirene

antropolog med forunderlig kjærlighet for museumsstøv
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

One Response to Blogstafett: Pinner på rekke mellom glitrende stein.

  1. Pingback: Bloggstafett: Museum, kunst og arkiv – alt vi trenger er en app! « mKamu

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s